"Zahiren" av Paulo Coelho tar med seg leseren på en reise av oppdagelser inn i kjærlighetens mysterier. Denne boken er skrevet som om forfatteren selv er hovedpersonen, og begynner med sjokket når han oppdager at hans kone er sporløst forsvunnet. Jakten på å finne ut hva som egentlig har hendt med henne blir en besettelse, en "Zahir", som opptar hver våkende time. Men essensen av historien, ettersom sannheten begynner å avdekkes, blir hans egen personlige reise i å se seg selv. Han trodde ekteskapet deres var sterkt og lykkelig, men ettersom han begynner å kontakte personer som har vært hans kones venner før forsvinningen, folk han hadde hatt liten interesse for, innser han at han har tatt mange ting for gitt, og at han ofte har hørt uten å lytte. Fortelleren begynner å følge sporet etter sin kone, og lærer viktigheten av å leve ett åndetag av gangen, i nuet. Han innser at en "zahir" ikke bare er en besettelse av en person eller ting, men også at man fester seg ved alle de tidligere ting som har blitt preget inn i sinnet og følelsene, og fører til underbevisste regler som former liv. For å kunne erfare kjærlighet i sin reneste form, må denne tilstanden utfordres, forløses og bli glemt. Paulo Coelho lærer at åndelige sannheter kan bli funnet gjennom å oppleve en ny frihet i hjerte og sinn. Det er forfatterens hensikt at det ikke er ett åndelig budskap mellom arkene i denne boken, men heller tråder av sannhet spunnet dyktig sammen, for å lage et rikt billedvev av meningsfull bevisstgjøring. Kjærlighet er overalt, i alle og i alt. Kjærlighet er virkelig.
Flere anmeldelser om "Zahiren"