Det
var i oktober måned,
og jeg dro sammen med tre klassekamerater på en tur til Manali, en bakkestasjon i Himachal Pradesh. Da vi gikk og spaserte mellom hagene, sa Rajesh,“Det er massevis av epler i frukthagen”. Til dette svarte jeg, “Det er synd ingen plukker dem”. Eplehagen sto der isolskinnet, og
Det var helt stille. Plutselig dukket en vill tanke opp i hodet mitt - hvorfor ikke hoppe over hekken og plukke noen av dem, siden eplene var røde og fristende. Uten å kaste bort et øyeblikk snek vi
oss inn i hagen. Tross
for att vi så oss rundt for å forsikre oss om at ingen hadde lagt merke til oss, var blikkene våre festet på eplene. Så styrtet vi mot frukten. Det var de største og rødeste vi ville ha, men de var ute av rekkevidde for de hang høyere oppe. Plutselig dukket en gammel mann opp, og spurte høflig om han
kunne hjelpe oss. Jeg nølte før jeg svarte, ”Hvorfor ikke onkel, vær snill og hent en stige”. Og plutselig hørte vi bjeffingen til noen store brune og svarte hunder han hadde med seg. Vi løp så fort vi kunne for å komme oss vekk derfra, vi ropte og skrek, men ingen kunne høre oss, vi var fanget i en felle. Som ventet fikk foreldrene våre beskjed om hva som hadde hendt, og resten kan dere tenke dere selv.
Flere anmeldelser om Eplehagen