Jeg var bare 11år gammel den gangen i 1997 den 13. oktober, og jeg var alene hjemme, for bestemor hadde gått til byen
for å kjøpe noe. Jeg lekte med meg selv og sang veldig høyt. Med ett hørte jeg taktfaste fottrinn ovenpå, det var som om noen gikk fram og tilbake det oppe, men jeg visste det var ingen der. Noen få minutter senere, hørtes fottrinnene høyere og høyere, som om de var på vei nedover trappen. Jeg så de innrammede bildene som hang i trappeoppgangen bevege på seg. Hele kroppen min kjentes iskald og hjertet mitt hamret i brystet da jeg tenkte at den onde ånden kunne kaste disse tingene på meg. Plutselig ramlet de ned og gikk i stykker. Vettskremt løp jeg alt jeg kunne og stengte meg inne på rommet. Rommet var mørkt, men med ett ble det opplyst og spøkelset kom til syne foran meg. Jeg kan ikke si om det var en mann eller kvinne, for ansiktet var utydelig, men jeg husker blodet som kom fra klærene så de ble blodflekkede… Synet overveldet meg fullstendig. Jeg prøvde å rope flere ganger, men ingen hørte meg. Jeg prøvde å være tøff, og tenke på hvordan jeg kunne redde meg selv. Jeg lukket øynene og ba til Gud, jeg tryglet om hjelp. Jeg hadde nesten fått nervene under kontroll til slutt, da så jeg en lysere dimensjon. Jeg skyndte meg å løpe gjennom den, og da forsto jeg at jeg hadde falt ut av sengen, jeg lå på gulvet. Jeg så solstrålene og reiste meg opp. Aaahh.. jeg hadde bare hatt en nifs
drøm, men den virket så virkelig, som om jeg skulle ha opplevd den på ordentlig. Det var allerede klokken fire på ettermiddagen, så jeg gikk ut av rommet. På veien ut, fikk jeg en uhyggelig følelse. Og kan du gjette hvorfor?! Jeg var forbauset og sjokkert! Jeg så de knuste bilderammene på gulvet… Hva kunne ha hendt? Jeg følte meg så forvirret og så forundret. Resten av dagen var jeg ikke i stand til å samle tankene mine.