Bilde av Dorian Gray

Oscar Wildes Bilde av “Dorian Gray” gir leserne innblikk i samfunnslivet på slutten av det attende århundre, hvor han framhever menneskenes overfladiskhet og forfengelighet, og avdekker et nesten identisk speilbilde av våre dagers sosiale holdninger. Derfor er alle de følelser og emosjoner Wilde omtaler i boken framdeles aktuelle, og kan lett bli forstått av leserne. Mens han kaster lys over de overfladiske valgene folk ofte tar, fokuserer han på en egosentrisk karakter og kritiserer det vanlige skjønnhetsidealet. Han bringer fram budskapet gjennom tre forskjellige deler av boken struktur: den ene viser hvilke bilde andre mennesker har av Dorian, en annen avslører hvordan Dorian ser på seg selv, og den tredje tilfredsstiller vår nysgjerrighet og lar oss få vite hva som til slutt skjer med Dorian. Leserne blir først kjent med hovedpersonen gjennom Basik Hallward, den henførte maleren som har forelsket seg i Dorian ved første blikk. Han beskriver hvilke effekt denne unge mannen har på ham til sin venn, Lord Henry, som favoriserer fordelene ved ungdom, og vi blir dradd inn i en verden hvor sprikende fakta går dit hen de vil. Dorians ego blir smigret av hva Henry sier, og han lærer snart en viktig lekse: liver er lett og alltid lønnsomt for den som er vakker. Da han tror på alt Henry forteller ham, ønsker Dorian å forbli ung for bestandig og la portrettet av ham eldes; dessverre for ham, går ønsket i oppfyllelse, og uten at han er fullstendig klar over konsekvensene, hengir han seg til berømmelse, formue, sex og stoffmisbruk. Det går opp for Dorian at måten han utnytter sin skjønnhet på er feil kun via det han ser hender med bildet av ham. Skam og skyldfølelse over sine handlinger og hvilke menneske han har blitt er ikke nok til å stoppe ham, og han har en sterk tro på at skjønnheten hans vinner over hjertet og sjelen hans. Tross for hva Dorian tror, lar Wilde oss ikke beholde denne troen: Dorians ødeleggelse av bildet beviser at sjelen, det underbevisste, eller hva det enn kan være, vinner til slutt. Derfor er hovedpersonens undergang et slags forsøk fra Wildes side på å få leserne til å våkne og ikke bli blendet av sitt eget ego. Skjønt Dorian holder seg ung og vakker ettersom årene går, mister skjønnheten sin glans; Oscar Wilde bruker dette som et  vendepunkt for Dorian til å ta et oppgjør med seg selv og hvem han er blitt. På slutten av romanen er portrettet så motbydelig  at hovedpersonen finner det vaskelig å se på det. Han forstår at han er blitt en ufyselig person, men med et svært vakkert ansikt.