Eco har et anstrøk av
det humoristiske, og det bruker han
til en viss grad i alle sine romaner. Men i Baudolino finnes det
overflod, og det tjener
til å veve det sentrale plottet in i
en intellektuell farse, et spill som ikke bare tar leserne med inn i den forgangne middelalderen, men også inn i en fantasiverden som parodierer inspirasjonskilden på samme måte som et tivolispeil.Året er 1204 og Baudolini er en ridder i det fjerde korstog når Consantinopel blir angrepet. I kaoset og nedslakningen som førte til i enda større grad å fremmedgjøre orienten fra vesten, redder Baudolini en høytstående Byzantinsk historiker, og dette er rammen for historien om Baudolino, en historie om mord, fantastiske land, monster og naturligvis et mysterium. Historien er mest interessant om leseren har litt bakgrunn eller interesse for middelalderen, siden den virkelige historie er brukt i stor grad for å skape en humoristisk effekt.