Da
jeg var en liten jente, så var jeg så ensom, jeg ble tatt bort fra familien
min og det gjorde meg dypt ulykkelig. I en alder av elleve år, ble min bror og jeg tatt bort fra min mor. Alt jeg vet
at under rettsaken sa dommeren at min bror og jeg måtte bli tatt ifra min mor og plassert på et fosterhjem. Det neste som skjedde var at min bror og jeg ble adskilt, vi visste ikke hvor vi skulle hen. Jeg ble sendt
til et sted og min bror til et annet. Jeg kom til et utrivelig fosterhjem, og jeg tror min bror kom til et guttehjem. Etter å ha vært i fosterhjemmet en måned plasserte de meg på et barnehjem. Jeg følte meg både fortapt og redd og visste ikke hva jeg skulle tro. Jeg var så ensom og følte at ingen brydde seg om meg lenger, jeg hadde mistet familien min for alltid, den eneste familien jeg hadde. Det gikk seks måneder, så ble det bestemt at jeg skulle plasseres i et fosterhjem som var enda lenger vekk fra familien min. Den gode nyheten var at min bror Joe skulle til det samme stedet som jeg, så vi kom til å være sammen igjen til slutt. Denne gangen kom vi til en hyggelig fosterfamilie, så Joe og jeg ble snart knyttet til dem. Fosterforeldrene våre hadde to gutter og en jente selv, og jeg ble svært glad i jenta som ble som en søster for meg. Aldri før hadde noen vært så snill mot meg og behandlet meg som jeg var elsket. Hun var jo den eneste jenta i familie så jeg ble lillesøsteren hennes, vi gjorde så mange ting sammen. Familien vi kom til fikk meg til å forstå hva en virkelig familie kan være, jeg visste virkelig ikke hva en familie var før jeg kom dit. Livet hadde forandret seg så mye for meg at det var som å komme til en annen verden.
Flere anmeldelser om Min hemmelighet om å være ensom