"Veiviseren"

Filmen „Veiviseren” regissert av Nils Gaup forteller en universell historie om menneskets kamp mot overmaktene. Sanheter (eller usanheter) som er vist i filmen gjelder alle mennesker, uten unntak. Bare viktige historier kan nå en universell plass og „Veiviseren“ berører ting som er nære til alle. Filmen baserer på en gammel myte som viser den klassiske kampen mellom det gode og det onde. Den sier at et menneske må leve i en sammenheng med naturen og miljøet for å leve et meningsfullt liv. Moralen er at mennesket er en del av et større hele og derfor må det leve i et harmoni med omgivelsene.
Disse gamle samiske retter er representert på mange måter i filmen, særlig i Rastes skikkelse, som er den mest interessante helten, synes jeg. Hovedpersonen Aigin befinner seg i en dramatisk situasjon som er en slags erfaring av de elementære delene av menneskets natur. Jeg er ikke enig i at bestemmelse er lett for et samtidsmenneske. Filmens begrep av samenes utvilsonne godhet tiltaler ikke meg. Det ligner litt på en som svart-hvitt oppfatning av verden; kanskje litt for ukomplisert med stakkars Aigin, respektful og klok Raste og respektløse og hensynsløse tsjudene.
Regissøren er opptatt med menneskets pakt med naturen som den vestlige verden mangler her om dagen, men jeg tror at samenes eksempel kan være ikke nok for samtidssamfunnet. For mange er det største spørsmålet at vi ser mangel på respekt for naturen i det utviklede vestlige samfunnet i dag. De prøver å finne en løsning i gamle dager da vi levde i pakt med naturen. Men er det en god vei? Levde vi på denne måten faktisk? Sivilisasjonen har forandret seg og hvis vi ikke kan leve som før, kan vi etterkomme de gamle rettene? Først og fremst er det ikke sant at problemet er i vårt forhold til hverandre, ikke i vår oppfatning av naturen? Eller kanskje vår hensynsløshet i forhold til naturen påvirker oss så godt at det blir respektløshet til et annet menneske eller et menneske generelt? Jeg synes at ikke man kan leve i pakt med naturen hvis man ikke lever i pakt med andre mennesker. Selvfølgelig er det ikke så lett å finne ut en løsning fordi livet ble litt mer komplisert enn det var opprinnelig. Et samtidsmenneske befinner seg i spennet mellom to ytterligheter: det gode og det onde. Valget er ikke lett, kanskje til og med ikke mulig for et menneske i våre dager (i alle dager?). Samenes valg ser ut som klare og den samiske verden ser ut som sterk men ikke så komplisert, ikke så full av problemer. Samenes dilemmaer er litt femmede for meg og først og fremst deres verden basert mer på myter enn på hemmeligheten av samtidsfilosofi som er basis til vår samtidige verden.Til syvende og sist ville jeg si at først skulle vi prøve å finne seg selv i seg selv, etterpå i naturen. Jeg kan ikke tro at naturen skulle bli vår redning. Jeg synes at naturen har andre retter. Til tider tror vi som mennesker at vi forstår dem og de kan hjelpe oss, at naturen kan redde oss. Men den kan ødelegge oss på samme tid, så jeg mener at vi ikke kan forstå naturen, og vi kan ikke leve helt med dens retter (som vår kulturhistorie viser). For meg er et menneske helt i seg selv.