Det døde land.Dette er historien om en avsides landsby som ligger ved en elv. Den fisken de fanger er det eneste de som bor
der har å leve av. Men elven har tørket ut så der er ingen fisk igjen. Folk har begynt å kalle stedet for “
det døde land”. Mange av innbyggerne har forlatt landsbyen og slått seg ned andre steder. Men noen har bestemt seg for å bli værende, blant dem Sorhabs familie.
Han bodde med sin far og yngre søster i en leirhytte med stråtak. De levde et fattigslig liv. Hans far var fisker. Det eneste de hadde å leve av var fisken som faren klarte å fange, men siden elven hvor han pleide å fiske hadde tørket ut, kunne de knapt nok klare seg.Klokken var 8:00 om kvelden. Det var dødsens stille over alt, bortsett fra hundene som bjeffet i det fjerne og lyden av siriss. Et tynt lag med skyer dekket himmelen som vanligvis pleide å være så stjerneklar. Sorhabs familie hadde ikke spist noe på tre dager. Hans far var svært bekymret og det var uutholdelig for ham å se barna sine oppleve slik elendighet. Han ba Sorhab om å vente på seg og gikk. Det eneste han kunne gjøre var å selge båten sin til snekkeren for å tjene litt penger. Han kunne ikke bare vente på at vannet brakte ham fisk og i mellomtiden se at barna døde av sult. Han gikk ut i mørket og etter en lang spasertur kom han til forretningen som lå ganske lang fra landsbyen. Han kjøpte litt mat og dro hjem igjen. Det var langt å gå tilbake. Utenfor hytten sto Sorhab ved inngangen og ventet desperat på at faren skulle komme tilbake. Han hadde ikke øye for den vakre nattehimmelen på grunn av alle problemene. Han så hvilke elendig forfatning søsteren hans var i. Selv var han alltid blitt fratatt gleden over livet og ønsket ikke at søsteren hans skulle dele den samme skjebnen. Han kunne huske den gang de hadde fisk nok til at de kunne kaste den tilbake i elven igjen. Men ting hadde forandret seg. Selv håpet om at faren skulle komme tilbake med mat hadde begynt å blekne. Han kunne ikke vente lenger. Han tok det lille fiskegarnet, bandt det om livet og forlot hytten for å skaffe litt mat til søsteren. Han dro ned til elven for å lete etter en vanndam hvor det kunne være litt fisk igjen. Han lette i timevis. Men der var bare sanddyner over alt. Etter å ha lett en lang stund var han altfor trett til å fortsette, han la seg på kne i sanden og gråt fortvilet, så rettet han øynene mot himmelen og så på stjernene med blikket fullt av spørsmål. Han fortsatte å betrakte himmelen. Da var det som om skyene hørte ham og de flyttet seg og landskapet lå badet i månelys. I det fjerne så han en gjenspeilig. Med en kraftanstrengelse kom han seg opp og løp i retning av den. Han kunne ikke tro sine egne øyne da han så vann. Det lille fiskegarnet ble løst fra livet hans og satt ut. Han ventet desperat til han merket det beveget seg, da dro han det inn og undersøkte det. Der så han en fisk. Det var ingen grense for hvor lykkelig han var. Men denne kampen hadde tappet ham for krefter. Nå var han så svak at han ikke visste hvordan han skulle ta seg tilbake. Han så på fisken og tårene trillet fra øynene hans. Disse tårene falt ned på den uttørkede jorden og forsvant i sanden. Enda en tåre falt på bakken, men denne gangen var det ikke hans. Han så opp på himmelen som nå var helt overskyet, Dråpe etter dråpe falt ned på bakken. Aldri i landets historie hadde det regnet så mye. Det fortsatte å regne i tre dager. Det regnet så mye at den lille dammen forvandlet seg til en stor innsjø. Den store innsjøen vrimlet av fisk. Lykken var vendt tilbake til folk i landsbyen. De kunne fiske i innsjøen. Den ville aldri tørke ut for hvert år på den samme dagen regnet det voldsomt i tre dager. Ingen så noensinne Sorhab etter denne dagen, men der midt i innsjøen var en bitteliten øy hvor et vakkert eviggrønt tre vokste, på det samme stedet hvor Sohabs tårer hadde falt på det døde landet.